Frikirke-, Totalavholds- og Arbeiderbevegelsen i Stavanger og Norge 1850 til 1960
Hvordan så Norge ut på 1800-tallet?
Norge var styrt fra Sverige og hadde ingenting som liknet på demokrati slik vi forstår det i dag. Sverige hadde et godt utbygd nettverk av informanter som rapporterte til svenske myndigheter i Stockholm. Norge var blant Europas fattigste land. Utenlandske turister som besøkte Norge, beskrev ufattelig fattigdom og folk som ikke stod mye over dyrene i fjøset. Vi kan le av det i dag, men sannheten er at flertallet av nordmenn levde dårligere enn kyrne på et middels engelsk gods. Folk hadde knapt utdannelse, få kunne lese og skrive ut over det mest primitive, sult, feilernæring og ca halvparten av alle barn døde før de fylte fem år. Ved Norges første jernbane fra Eidsvoll til Oslo hadde vanlige folk tilgang til en vogn uten tak eller benker. De satt utendørs på bagasjen sammen med dyra i regn, sludd, snø og is.
Dette illustrerer også de veldig synlige klasseskillene; borgerskap – tjenere, bonde – husmann, båteier – fisker, eiendomseier – eiendomsløse. I Agder var det vanlig at barn i alderen 7 til 13 år vandret fra Vest-Agder til Arendalsområdet hver vår for å være gjetere, hjelp på gårder, tjenestejenter etc. Leieprisen var 40 kr for jenter og 50 for gutter for 7 måneders arbeid. På det meste måtte ca 2000 barn gå selv over fjellet fra Kvinesdal til Arendal, ingen voksne var med. Praksisen varte fra ca 1820 til ca 1900. Andelen av barnearbeidere i industrien i Norge var høyere enn i England, ca 10%.
Andelen kvinner i industrien i Norge mellom 1850 og 1900 var ca 30%. Kvinnene hadde ofte de mest helsefarlige jobbene som f.eks fyrstikkarbeiderskene. Aleksander Kiellands kokkepike fikk besøk av en venninne på sitt kammers i Kiellands hus ved Bredevannet. Da kom det bud om at Kiellands hustru var indisponert den kvelden og kokkepikens tjenester var ønsket i Kiellands soveværelse. Til venninnens store overraskelse sa kokkepiken nei. Kielland ga da beskjed om at hustruen hadde godkjent at hun kunne være stand-in, men kokkepiken sa fortsatt nei. Hun fortalte venninnen at Aleksander Kielland var en gentleman; det var lov å si nei. Hva forteller denne historien om resten av Stavangers fine familier med tjenestejenter?
Ca 1900 fikk Norges fotballforbund sitt første besøk av et utenlandsk landslag, Polen. Fotballforbundets ledelse skammet seg over forholdene i Christiania, så kampen ble lagt til Norges rikeste by, Fredrikstad. Det polske landslaget med ledere bodde i byen i en uke. Da de reiste la de igjen alle drakter, strømper, baller, sko og annet utstyr sammen med penger. Fattigdommen i byen hadde sjokkert dem slik at de måtte gjøre noe. Fortsatt spiller Fredrikstad Fotballklubb i den polske landslagsdrakten, hvit trøye og røde bukser.
Norge var et samfunn bygget på massiv utnyttelse av det store flertallet av befolkningen; de eiendomsløse, land og industriarbeidere, kvinner, barn, husmenn, folk med lav og ingen skolegang osv.
Det var en rekke tilløp til protest. Det som interesserer oss i denne sammenhengen begynte under Napoleons krigene 1800 til 1814. Norge ble blokkert av den engelske flåten og import av mat var nesten umulig. Mange døde regelrett av sult. Mange norske sjøfolk ble brakt opp av den engelske marinen og satt i fengsel i England. Fengselet for nordmenn var å bli sperret inne på skip på den engelske østkysten. Her var det lite mat, ikke nye klær, ingen oppvarming, sykdom og høy dødelighet. De eneste som hjalp var de lokale kvekermenighetene. De kom med mat, klær, tepper og en veldig stille, kontemplativ, varsom kristendom og pasifisme i forhold til krig. I 1814 og 15 fikk fangene reise hjem og ca 100 av dem hadde blitt med i Kvekerbevegelsen. De dannet en menighet konsentrert om Stavanger og Ryfylke med medlemmer spredt over landet. Kvekermenigheten ble selvsagt motarbeidet av myndigheter og lokale embetsmenn inkludert prestene. Kvekerne nektet å føre medlemslister da disse listene dannet grunnlag for innkalling til militærtjeneste.
I 1845 fikk Norge en liberal lov som tillot kirkesamfunn utenfor statskirken. Det var en generasjon siden Hans Nielsen Hauge hadde blitt forfulgt og fengslet for sin møtevirksomhet. Hans etterkommere hadde presset på for å lette på embetsprestenes kontroll over sine prestegjeld. Dermed ble både Kvekermenigheten og like etter Metodistkirken, den Lammerske Frikirke og flere mindre samfunn lovlige. Men når Marcus Thrane forsøkte å samle vanlige folk i Bondevenn og Arbeidervennforeninger ble han fengslet og foreningene tvangsoppløst og ivrige medlemmer truet med fengsel. Marcus Thrane selv ble fengslet i sju år og valgte å emigrere til Amerika for å finne mer siviliserte forhold.
Norge var ikke mer frisinnet enn at de eksisterende maktforhold skulle bevares med alle statens maktmidler, og de var formidable i 1850.
Totalavholdsforeningen stiftes i 1859
I slutten av 1850-årene foregikk det en fornyelse i Norges eneste Kvekermenighet som holdt til i Stavanger. Et lite ungdomsopprør var i gang med den dyktige og utdannede Asbjørn Kloster (1826-1876) i spissen for en menighet som totalt kanskje hadde 100 medlemmer. Han hadde med seg den litt eldre Peder Sunde (1821-1900) og flere brennende ildsjeler. En 8 år gammel Thorstein Bryne (1851-1941) var med på stiftelsesmøtet og var foreningens ivrigste medlem i mer enn 80 år. Kvekermenigheten hadde gått sammen og finansiert et opphold blant kvekermenigheter i England for Asbjørn Kloster. Her hadde han lært hvordan de organiserte seg, arbeidet, drev sosialt arbeid og bygget en totalavholdsbevegelse. Han lærte en visjon for et alternativt samfunn og strategier for å realisere det. Peder Sunde var ung, idealistisk og skulle vise seg å være en gudbenådet organisator.
Deres mål gikk langt ut over det rent religiøse, målet var helt enkelt å foreta et totalt omskifte av sosiale, økonomiske og politiske forhold i Norge. Med Kristendom og Evangeliets frimodighet satte de i gang, og de tok tak i den fienden som stirret dem like i øynene hver dag og mer enn noe annet holdt folk nede; drukkenskap. Norge var et gjennom alkoholisert land fra samfunnets ledere til de fattigste arbeidere, og dette hadde ikke noe ferniss av å nyte alkohol. De små hvite husene i Stavanger rommet flere familier og mange i hvert rom. Over alt kunne man høre, lukte og se resultatene av fulle menn som mishandlet sine koner og barn, og drakk opp det som skulle gått til hus, mat og klær. Stavanger huset en rekke bordeller der fyll gikk hånd i hånd med kjønnssykdommer og menneskelig forfall. Brennevin var den sosiale drikken på linje med kaffe i dag. Brennevin og andre alkoholholdige drikker var en vanlig del av arbeidernes lønn. I 1860 var 2 kroner og 2 drammer en vanlig daglønn. Tusenvis av liter sprit ble importert over Stavanger havn i året. Det var ikke vanskelig å se hvor man skulle begynne; hvis folk skulle ha den minste mulighet for å bedre sin situasjon så måtte de i det minste være edru. Valg av sak var også riktig i en annen sammenheng; staten ved embetsmenn, politi og styrende myndigheter kunne ikke godt forby og arrestere en forening som søkte å bekjempe misbruk av rusmidler. De så selv altfor godt behovet for saken selv om de fleste betakket seg for å avlegge noe avholdsløfte.
Stavanger Totalavholdsforening ble stiftet av Kvekermenigheten 2. juledag 1859 med Asbjørn Klosters personlige motto som foreningens mål: «Fra alles utnyttelse til alles vel!». Mottoet var så betimelig som det kunne bli, men likevel så langt fra realisme som en kunne komme. Møtet foregikk ved innbydelse til offentlig møte der 200 stk møtte fram og stiftet foreningen samme dag. De fleste var ikke kvekere, men oppildnet av saken. De mente selv at det gikk tregt med rekrutering av nye, men i realiteten hadde foreningen en nærmest eksplosiv vekst med 200 medlemmer i 1861, 440 i 1862 og opp til 1700 på det meste på 1870/80 tallet. Foreningen var ledet av Asbjørn Kloster og Peder Sunde fra Kvekerne og Peder Andreas Frøiland fra den Lammerske Frimenigheten.
Foreningen arbeidet aktivt for å etablere lokale foreninger over hele landet og fikk også mange avleggere fra sør til nord i Norge. Det ble raskt så mange foreninger at det måtte lages en landssammenslutning. Første Generalmøte i Norge ble avholdt allerede i 1862. Her ser man tydelig at Totalavholdsbevegelsen representerte de som stod utenfor det etablerte Norge med vanlige folk, arbeidere, håndverkere, husmenn, landarbeidere, kirkesamfunn utenfor Statskirken og representanter fra Marcus Thrane sin forbudte bevegelse. Det er en direkte link av medlemmer og ledere i Thranes Arbeidervennforeninger til totalavholdsforeningene og ledelsen i Totalavholdsforbundet sentralt. Aktive medlemmer i Metodistkirker rundt i Norge satt og i ledelsen av den lokale Totalavholdsforeningen og sentralstyret. Det var etter dagens mål en selsom forsamling, men de manglet ikke selvtillit og ambisjoner. Kloster begynte å gi ut månedsmagasinet «Menneskevennen» for Totalavholdssakens medlemmer og venner. Bladet skrev om edruskap, foreningenes framgang, strategi og målsettinger. Hans visjoner for et helt anderledes Norge ble langsomt og forsiktig presentert. Bladet ble et viktig bindeledd for foreningene og medlemmene ut over i Norge.
Totalavholdsbevegelsen og Menneskevennen stod for mange radikale nyheter i tillegg til selve avholdsstandpunktet. Kloster betonte at alle hadde like rettigheter i foreningene; kvinner hadde stemmerett og var valgbare til alle verv. Barn skulle behandles med stor omsorg og ha egne grupper. Foreningene bygget egne lokaler med leseværelser for medlemmenes utvikling. Foreningene utvidet sitt arbeid med tefester, sosiale arrangementer, kor, musikkgrupper, underholdning, turer etc. Målet var å tilby et alternativt sosialt liv uten alkohol. I tillegg kom betoning av sosialt ansvar og arbeid, fredssaken og et rettferdig samfunn for alle innbyggere.
Utbredelse og forsvar
Foreningens suksess var tuftet på dyktige ledere, enormt personlig engasjement, kontinuitet og disiplin i ledelsen. Suksessen blant folk ble skapt av at alle kunne se forandringene i livet til de som kom med i foreningen og snudde sine liv; forskjellen på å ha mat eller ikke, kunne bo bedre, få bedre arbeid som en kunne holde på, fredelige familieforhold, ingen angst for fyll og vold i heimen. I tillegg fikk man et sosialt nettverk, man betydde noe, menn og kvinner hadde like rettigheter i foreningen, stemmerett for begge kjønn, kvinner i styret, kvinnelige talere, godt samhold, muligheten for å benytte Totalavholdslokalet selv og lesesalen, te-fester, barnearbeid og et meget solid kristent miljø. Man betonte utad at Totalavholdssaken var en borgerlig sak, men innad var og er det aldri tvil om bevegelsens kristne fundament. Totalavholdssak, kristen forkynnelse og sosialt engasjement var integrert og uadskillelige. «Fra alles utnyttelse til Alles vel» var for Asbjørn Kloster et religiøst og politisk mål, og separere de to var utenkelig.
Stavanger Totalavholdsforening var stifter og leder for totalavholdsarbeidet i Norge og den i særklasse største og mest velorganiserte foreningen i Stavanger. Et naturlig mål ble at de som var uten innflytelse i samfunnet langsomt kjempet seg til innflytelse og respekt først i lokalsamfunnet i Stavanger og så i Norge.
Men med suksessen fulgte også press mot den lille gruppen av kvekere i ledelsen. Asbjørn Kloster allierte seg med den Lammerske Frimenighet (Misjonskirken) og siden ble det regelrett bestilte en Metodistmenighet fra Oslo i 1873. Kloster mente sammen med ledelsen i foreningen at de måtte ha en bredere base for sin ledelse av en forening som var 20 ganger større enn Kvekermenigheten alene. Metodistmenigheten ble stiftet i Stavanger i 1874 og ble møtt med massiv motstand fra byens prester, inkludert Lars Oftedal som allerede på dette tidspunktet var en av lederne for bedehusbevegelsen i Norge og en av Norges mest kjente menn.
Metodistmenigheten ble stiftet av presten Anders Olsen. Han ble benyttet til denne type etableringer der kirkens ledelse forventet sterk motstand. Han kom i mai 1874 og meldte seg inn i Totalavholdsforeningen dagen etter ankomst. Kloster testet ham først i diskusjoner i foreningens lokale og siden i barneforeningen. Da han hadde vist sine evner blant barna ble han valgt inn i foreningens styre, sentralstyret i Stavanger Amt og sentralstyret i Norge. Metodistene fikk overta 2/3 av foreningens tomt og bygget kirke ved siden av foreningens lokale. De hadde inngang mot hverandre og kunne gå inn og ut hverandres dør. De hadde felles medlemmer, talere, aksjoner, demonstrasjoner, turer, inventar og kjøkkenservise. I Metodistkirken hadde kvinnene samme rettigheter som menn og satt i menighetsrådet. Det var kvinnelige talere. Metodistene hadde Stavangers første blandete kor. Det var først en skandale, men ble raskt kopiert i Bethania av Lars Oftedal.
Anders Olsen ble forsøkt kastet ut av leiligheten han bodde i. Ingen kjøpmenn ville selge noe til ham eller familien og forbindelser i Totalavholdsforeningen måtte stå for alle innkjøp. Det var så mye uro foran inngangen til Totalen og Metodistkirken at inngangsdørene måtte legges inne i et smalt smau med en solid port mot gaten. Men takket være Totalavholdsforeningen hadde Metodistene møtelokale og blesten gjorde at menigheten raskt etablerte seg med ca 100 medlemmer.
Metodistene støttet varmt opp om foreningen og sørget for at det var 100 stykker som stemte på nominasjonskomiteens innstilling til styre på hvert årsmøte. Dermed var kontrollen over foreningen sikret, og Peder Sunde kunne fortsette arbeidet da Asbjørn Kloster døde altfor ung allerede i 1876. Kvekere, metodister og frikirkefolk hadde hele tiden flertall i foreningens styre med leder, nestleder og sekretær.
Prost Sagen i Stavanger organiserte motstanden mot totalavholdsforeningene ved å sende sine prester ut i distriktet for å få totalavholdsforeninger oppløst. Hans prester oppsøkte lokale foreninger rundt omkring i distriktet og oppnådde faktisk å få lagt ned noen. Lars Oftedal var særlig effektiv. Totalavholdsbyen Sandnes fikk sin forening betydelig redusert og totalavholdslagene i Soma og Høyland ble lagt ned. Tilfeldigvis hadde prost Sagen møte med sine prester den dagen Asbjørn Kloster ble begravet. 3000 mennesker (av Stavangers 20.000 innbyggere) gikk i prosesjon etter hans båre til Kvekernes gravplass. Det tilsvarer en forsamling så stor at man i dag hadde fylt Viking stadion relativt til dagens befolkning. Det prosten fikk ut av denne demonstrasjonen av respekt for Asbjørn Kloster var at han nok burde tenke seg om en gang til. Han skiftet standpunkt og berømmet Kloster og Totalavholdsforeningens arbeid og prestene fikk beskjed om å stoppe hetsen. Totalarbeidet tok seg raskt opp igjen og f.eks i Sandnes hadde foreningen 750 medlemmer i en by med 1200 innbyggere. Lars Oftedal forandret mening totalt og støttet totalavholdet.
Politisk makt
Vi må si noe om pastor Lars Oftedahl. Det er helt umulig å forstå noe som helst av Stavanger uten å forstå hans enorme makt i byen med oppland fra ca 1870 til sin død i 1900, 62 år gammel.
Lars Oftedal ble ansatt i Kristiansand Bispedømme med virksomhet fra Voss til Arendal. Han la ned en enorm arbeidsinnsats og ble uoffisiell leder for «Den vestlandske Vekkelsen». Han talte for store forsamlinger ofte utenfor kirkene og sogneprestens kontroll. Han likte konflikt og strid og så seg selv som offer for andres motstand og ville ha sympati i konflikter. Han hadde feider med en rekke prester og partiet Venstres ene leder, Søren Jaabæk. Lars Oftedal hadde interesse for sosialt arbeid, kamp mot brennevin (ikke totalavhold) og usedelig liv, men ingen politisk orientering. Han hadde ingen forestilling om at de fundamentale maktforholdene i samfunnet skulle endres. Tvert om var det mer viktig enn noen gang at folket ble ledet av presten og at begge kjente sin plass som hyrde og flokk som skulle ledes.
Han ble utnevnt til kapellan i Hetlandkirken i 1874. Han var en fremragende forkynner med god stemme, folkelig, morsom, alvorlig, fokus på synd og frelse, ingen lykkereligion – livet var en evig kamp mot «det skrøpelige kjød». Målet var endring av den enkelte slik at helvetes ild ble unngått. Sangboken het «Basunrøst og harpetoner». Budskapet var det samme for fattig og rik, tjener og husherre, leg og prest. Oftedal etablerte Bethania kvartalet med bedehuset Bethania og en rekke sosiale stiftelser samt bladet Bibelbudet.
I januar 1876 åpnet et utvidet Bethania med plass til 3000; Bedehusene Bethlehem (Jåttå), Nazareth og Kapernaum (sjøhus i Strømsteinen) ble finansiert med gaver fra noen få velstående og tusener av små bidrag. Oftedal skapte Bethaniakvartalet med bedehuset, spebarnshjem, trykkeri, arbeidsstue for falne kvinner, barnehjem og mer. Oftedal var personlig veldig engasjert, særlig for de foreldreløse barna. Oftedal forkynte skarp motstand mot pynteting, fest, alkoholmisbruk, dans, teater og ytre staffasje. Pengene til luksus skulle gis til hans sosiale virksomhet. Han laget seg stor fallhøyde med sine kontinuerlige angrep på alt og alle og vekt på livet på den smale vei som stadig ble smalere og smalere.
Fra Oftedals synspunkt var alle mot ham; de rike ville ikke bidra til hans prosjekter som de burde, prestene var «kalde og likegyldige» som «døde figentrær», nesten alle venner og samarbeidspartnere endte som bitre fiender, ofte ruinert, Han overtok Stavanger Indremisjon og la den ned til fordel for egen virksomhet i Jæren og Ryfylke Indremisjon.
En motstander fikk følgende brev: «Dersom du ikke nu stanser, forbyder jeg dig i Hans navn, som har sagt: rør ikke ved min salvede og gjør ikke mine profeter noget ondt, for da forestår dig Guds Straffedom. Thi det er ikke mig du forhaaner, men det er Gud som har sendt mig; det er ikke mig du forfølger, det er Jesus af Nazareth”. Med dette selvbildet sammen med to presseorgan som fremmet synspunktene ble han så mektig at han ikke kunne bli stanset av hverken prost, biskop eller Aleksander Kielland.
Kvekerne og metodistene kjente seg igjen og var helt enig og hadde betydelig sympati med Lars Oftedal selv om han gjorde mye for å utslette dem. Syndserkjennelse, anger, personlig omvendelse, bedre liv og trofasthet mot menigheten var felles budskap. Men den teologiske forskjellen var fundamental og viktig. For kvekerne og metodistene var hensikten med omvendelsen mer enn å unngå helvete. Etter frelsen fulgte et forandret menneske som grep fatt i livet sitt, ble et bedre menneske for seg selv, sin familie og i neste omgang samfunnet. Ikke bare med å være lydig bidragsyter til veldedige stiftelser styrt av en embetsprest i Statskirken, men ved å forandre selve samfunnet. Omvendelsen ville forandre samfunnet og landets politikk ved å forandre de som ble frelst.
I 1880årene fikk Norge sitt store politiske oppgjør og egentlig en revolusjon i det politiske system med innføring av parlamentarisme i sterk strid med svenske myndigheter og den norske embetsmannsstaten. Politikken ble polarisert i to politiske parti; Venstre og Høyre. For første gang siden 1814 mobiliserte store deler av befolkningen for et politisk formål. Venstre ble en bred allianse med mange forskjellige grupper der Totalavholdsforeningene og dissenterkirkene utgjorde et vesentlig innslag. Lokalt hadde allerede flere av lederne i foreningen blitt valgt inn i både bystyre og formannskap. Venstre med Lars Oftedal som en av to kandidater stilte til valg ved Stortingsvalget i 1882 i Stavanger. Oftedal mobiliserte sine tilhengere og mulige samarbeidspartnere maksimalt. 1100 oftedøler meldte seg inn i Stavanger Totalavholdsforening og foreningen ble positivt omtalt og fikk gratis annonser i avisa Vestlandsposten. Oftedal var enormt viktig for Venstre og ble skjøvet fram som en frontfigur. Partiet distribuerte plakater med bilde av Lars Oftedal over hele landet. Han var garantien for at partiet var både kristelig og troverdig. Venstre vant med god margin i Stavanger og resten av landet. For første gang var seiersfesten etter valget alkoholfri. Lars Oftedal representerte Stavanger og parlamentarisme ble innført i Norge av landets første regjering valgt av «Folket».
Grupper som hadde stått utenfor politisk innflytelse oppdaget at de virkelig hadde noe å si lokalt og nasjonalt. Totalavholdsfolket og dissenterne kom ikke bare inn i varmen, men oppdaget hvilken makt de hadde når de stod sammen i en samlet bevegelse. Lars Oftedal selv var lite interessert i Stortingets politikk og møtte sjelden til debattene. Han reiste rundt som taler i den lutherske lekmannsbevegelsen isteden. Han markerte seg som motstander av liberalisering av dissenterloven og dikterlønn til «radikale» forfattere.
I 1885 gikk Lars Oftedal til valg som Venstres representant fra Stavanger på motstand mot kirkesamfunn utenfor statskirken og mot dikterlønn til Aleksander Kielland. I Stavanger ble avholdsfolket, dissenterne og andre mer radikale grupper mobilisert i Venstre og kjempet mot at Oftedal skulle bli valgt fra Stavanger. Det var en rekke svært livlige nominasjonsmøter i Venstre der bl.a presten i Metodistkirken, Anders Halvorsen, gikk hardt ut mot Oftedal. Oftedal reagerte ikke da hans tilhengere forsøkte å banke opp Halvorsen på et av møtene. Partiets formann, rektor ved Katedralskolen, Johannes Steen, måtte gå mellom å redde presten. Oftedal delte ut gratis medlemskap i Venstre til sine tilhengere i Bethania. Totalavholdsforeningens gamle medlemmer, dissenterne og radikale partimedlemmer ble presset ut av partiet.
Det endte med at Venstre ble splittet i to fraksjoner, Rene og Moderate Venstre. Rene Venstre omfattet alle i Stavanger som ikke ville ha Oftedal som Venstres representant på Stortinget. Gruppen satte opp en alternativ liste til valget. Til alles store overraskelse ble Lars Oftedal ikke valgt ved Stortingsvalget i 1885. Den alternative listen fikk flertall. Det var en nasjonal ydmykelse for Oftedal, og han tok det ikke pent. Han mobiliserte sine 1100 tilhengere og overtok hele Stavanger Totalavholdsforening med styret, lokalet, drift og innhold. Den gamle ledelsen ble kastet ut.
Kvinnene i foreningen la ned sine verv og det førte til at foreningen i realiteten gikk konkurs etter ca 6 måneder. De gamle lederne med Peder Sunde og metodistene måtte overta igjen. Da oppdaget de noe vesentlig; Oftedølene kunne lite om ledelse av en organisasjon. De hadde ikke laget referat fra noen møter, heller ikke styremøter, de hadde ikke ført regnskap eller tatt vare på bilag, de kunne ikke møteledelse og var i realiteten uten evne til å lede en stor forening med nesten 2000 medlemmer.
Partiet Radikale Venstre ble formelt stiftet i Stavanger Totalavholdsforenings lokale i 1888 med rektor Johannes Steen som lokal leder.
I 1889 kom Lars Oftedal med sin berømte bekjennelse om et utuktig forhold til en annen dame enn sin hustru og han mistet alt over natten; embete, inntekter, eiendom, venner og kolleger. Mange av hans gamle disipler snudde ryggen til ham og de han trodde var venner nærmest kapptes om å rive ham ned. Han fikk bl.a. ikke leie noe lokale i Stavanger. Da henvendte han seg til Totalavholdsforeningen og spurte om han kunne få låne lokalet til å holde møter. Han ble møtt med den samme respekt som når han var på høyden av sin makt og Totalen ble stilt til hans disposisjon. Med basis i Totalen klarte han raskt å bygge seg opp igjen lokalt i Stavanger til et nivå der han maktet å bygge Salem med plass til 3000 mennesker og stifte Stavanger Aftenblad i 1893. Men nå glemte ikke Lars Oftedal sine sanne venner. Han var en klippefast støttespiller for Totalavholdssaken, foreningen, Metodistmenigheten og alle fikk god plass og overstrømmende omtale i Stavanger Aftenblad.
Ut over i 1890 årene skiftet stemningen totalt i alle toneangivende deler av Norge og Totalavholdssaken vant stor oppslutning også i høyere lag av samfunnet. Avholdsorganisasjonene i Stavanger viste sin styrke ved en årlig demonstrasjonsdag fra 1894 der tusenvis av barn og voksne deltok. Symbolet på byens anerkjennelse var at ved Totalavholdsforeningenes Generalmøte i Stavanger i 1895 fikk man låne Domkirken og hovedtalen ble holdt av en prest fra Metodiskirken. En av foreningens framste medlemmer Johannes Steen ble statsminister i 1891 og 1898. Hans regjering avskaffet bl.a luksusskatt på parafin og dermed fikk folk flest råd til å skaffe seg parafinlamper og bruke dem.
Avholdspartiet og Arbeiderbevegelsen
På dette tidspunktet hadde Totalavholdsforeningene for lengst fått mange avleggere i form av losjer (IOGT), og foreninger som drev totalavholdsarbeid på siden av og sammen med den gamle foreningen. Til sammen dannet alle disse totalavholdsbevegelsen. Totalavholdsbevegelsen hadde holdt seg innenfor de etablerte politiske partiene; hovedsakelig Venstre, men også i det nye og voksende Arbeiderpartiet. Via disse kom foreningens ledere inn i lokale og nasjonale politiske verv.
Stavanger Totalavholdsforening og de andre totalavholdsforeningene hadde et veldig bredt arbeid som engasjerte mange tusen barn, unge og voksne medlemmer hver uke året gjennom. Man hadde barnelag, ungdomsforeninger, teaterlag, sangkor, idrettslag, roforening, speider, medlemsmøter, tefester, lysbilder, film, turer, demonstrasjonsdager osv. Totalavholdsarbeidet fylte livet fra vugge til grav for mange på en positiv måte. Innflyttere kunne oppsøke foreningene og finne et godt felleskap og venner. Det er ikke frekt å påpeke at foreningene utgjorde utmerkede steder for å skaffe seg ektefelle, «foreningen med kjærestegaranti». Totalavholdsarbeidet var en hjørnestein i Stavanger bys liv og utvikling.
I Rogaland regner man John Tanke Sviland, som startet foreningen Arbeidernes Ring, som arbeiderbevegelsens far. Det som er mindre kjent er at Arbeidernes Ring var en underavdeling av Stavanger Totalavholdsforening for å nå den stadig større gruppen av arbeidere ved byens industribedrifter. John Tanke Sviland ble lønnet via foreningen og i dette tilfellet hovedsakelig trolig av Peder Sunde personlig. Arbeiderbevegelsen ble mao skapt som en del av Totalavholdsforeningens arbeid. Dette førte til at arbeiderbevegelsen i Rogaland fikk et enda sterkere preg av totalavholdsbevegelse enn ellers i landet, og forble en varm forkjemper for totalavholdet til lenge etter 1945. Dette gjaldt så vel Arbeiderpartiet som fagbevegelsen i Stavangerområdet.
Men til tross for sin gode innflytelse via andre partier følte avholdsbevegelsen seg så sterk at de dannet sitt eget politiske parti, Avholdspartiet. Fra kommunevalget i 1898 stilte man med egen liste og oppnådde gode valg. Men det mest vesentlige resultatet av den politiske innflytelsen kom ved diverse avstemninger om begrensning av alkoholomsetning og etter hvert et totalt forbud mot salg av alkohol i Norge. I 1910 hadde Totalavholdsforeningene 240.000 medlemmer i Norge, totalt var mer enn 200.000 voksne med i totalavholdsbevegelsen i Norge, mer enn 10% av den voksne befolkningen og velgerkorpset.
Under 1ste Verdenskrig ble det innført forbud mot å lage og selge alkoholholdige drikkevarer i Norge siden man trengte alt av tilgjengelig råstoff til mat. Etter krigen, i 1919, hadde man en avstemning om forbudet skulle forlenges der 82% av Rogalands velgere stemte for fortsatt forbud. Deretter ny avstemning i 1926 og så i Stavanger igjen i 1932. Begge ganger var arbeiderlosjen særlig aktiv og mange av Arbeiderpartiets ledere, inkl Martin Tranmæl, deltok i agitasjonen i Stavanger. Resultatet var at Norge i hovedsak var tørrlagt i perioden ca 1916 til 1945. Unntaket var moderat omsetning av vin via Vinmonopolet i deler av 1930-tallet. I Stavanger oppnådde man imponerende flertall ved alle avstemninger og oppslutningen om totalavholdssaken var gjennomgående veldig sterk til etter 2dre verdenskrig.
Totalavholdsbevegelsens likevel kanskje viktigste bidrag til utviklingen av Norge var at de lærte tusenvis av mennesker hvordan man leder en organisasjon. Arbeiderpartiet hentet sin organisasjon og daglige administrasjon fra Totalavholdsforeningene; møteledelse, valg, regnskap, revisjon, agitasjon, mobilisering, egne sanger, sosiale aktiviteter (kor, teater, idrettslag) og aktivisering av medlemmer etc. Dette gjelder for øvrig mange organisasjoner i Norge, og uten denne treningen ville oppbyggingen av organisasjons-Norge ikke vært mulig.
Arbeiderpartiet vokste fram ganske langsomt mellom 1900 og 1920. Dyktige idealister fra metodistkirkene, pinsevennene, frelsesarmeen, deler av bedehusbevegelsen og totalavholdsbevegelsen var med hele tiden. I 1911 programfestet partiet totalavholdet. Martin Tranmæl var den store organisasjonsbyggeren i partiet fra 1911 til 1940. Martin Tranmæl hadde lært organisasjonsarbeid i totalavholdsforeningen i Melhus, der tilhørigheten til Totalavholdsforeningens barnelag og avholdslag i 20 år hadde lært ham hvordan man lager en organisasjon fra styremøter til juletrefest til idrettslag til agitasjonsmøter. Han hadde startet sin karriere som ansatt agitator i Totalavholdsbevegelsen. Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen ble helt bevisst en blåkopi av Totalavholdsbevegelsen. Oslo Arbeiderparti tok initiativ til å danne totalavholdslosjer innen arbeiderbevegelsen over hele Norge. Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen og Børge Olsen-Hagen fra Stavanger satt i det første styret for dette initiativet.
I 1912 opplevde Norge at arbeiderbevegelsen gjennomførte en generalstreik i protest mot elendige kår for vanlige folk. Aftenposten beskrev den som en kommunistisk revolusjon og forlangte at hæren grep inn. Kong Haakon 7. mente streiken var et sultopprør og trodde at arbeiderne hadde mye rett. Myndighetene forholdt seg i ro og streiken sluttet med et gigantisk møte på Youngstorget i Oslo. Ved møtets avslutning var stemningen meget høy og lederne skjønte at det burde synges en sang. Dermed sang 20.000 mennesker av full hals og usvikelig samhold; «Når fjordene blåner som markens fiol og trærne glitrer i spillende sol». De hadde ikke mye kunnskap om sosialismens salmer. Men de kunne alt om sult, sykdom, tuberkulose, hoste, fyll, vold, kulde, dårlige klær og elendige boforhold. Det kjempet de mot.
I Stavanger var det å være aktiv i arbeiderbevegelsen synonymt med å være aktiv i Totalavholdsarbeidet, enten via Totalavholdsforeningen eller en avholdslosje. Totalavholdslosjen Olav Kyrre var arbeiderbevegelsens egen avholdslosje i Stavanger. Foreningens lokale, Totalen, var arbeiderbevegelsens samlingslokale når de trengte et stort lokale og mindre rom til lederne. Under de store streikene i 1921 var Totalen hovedkvarter og utgangspunkt for demonstrasjoner og angrep på streikebrytere. Skjærtorsdag 1922 arrangerte Stavanger Arbeiderparti familiefest for medlemmene i anledning av at redaktør Børge Olsen-Hagen i 1. mai (Rogalands Avis) nylig hadde blitt løslatt fra Botsfengselet i Oslo.
I 1925 markerte Stavanger by sitt 850 årsjubileum med en stor utstilling besøkt av kong Haakon og statsministeren. Det var stor fest i Bjergsted. Arbeiderpartiet arrangerte sin egen fest i Totalen. Redaktør Børge Olsen-Hagen skrev i avisa 1. mai: «Det var nettopp en stor fylkesutstilling i byen besøkt av 40.000 mennesker. Det var et folkeliv i byen som på gamle markedsdager og mange ventet å få beviser for forbudets fiasko. De ble skuffet. Arresterne stod tomme og man så ingen fulle menn i gatene.» 25. oktober 1925 holdt partiet fest i Totalen i anledning Arbeiderpartiets gode valg 4 dager før. Folketeateret ble ferdig i 1925 og Folkets Hus kom i 1931, og ble naturlige samlingsplasser for fagbevegelsen og Arbeiderpartiet etter det.
«Tillitsmannen» er skrevet av Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl i 1930 og inneholder oppskriften på hvordan arbeiderbevegelsen skal lages og ledes. Alle tillitsvalgte i partiet og fagbevegelsen måtte kunne denne boken. «Tillitsmannen» nevner knapt ordet sosialisme, men lærer de tillitsvalgte å holde taler, lede møter, skrive referater, foreta valg, samle penger, regnskap, revisjon. Det er ingen forskjell på kvinners og menns rettigheter. Det finns kapitler om fredsarbeid, barnearbeid, opplæring, teater, sang, totalavhold, idrettsforeninger osv. Kloster og Peder Sunde hadde nikket anerkjennende til alt. Da Generalmøtet av Totalavholdsforeninger for Norge ble holdt i Stavanger i 1949 kom 10.000 mennesker for å høre totalavholdsmann og statsminister Einar Gerhardsen holde åpningstalen
Arbeiderbevegelsen overtok Norge på godt og vondt fra 1935 til 1965. I 1936 kom det lov om alderstrygd, kr 360 i året, kr 30 pr mnd. Det kom lov om ferie, regulering av arbeidslivet og mange andre ting. I løpet av 30 år ble tankegodset så til de grader integrert i folkesjelen, at når andre overtok i regjeringen i 1965 var det ingen tanker om forandring, bare videreføring. Høyres leder, John Lyng, kalte sin selvbiografi «Vaktskifte», ikke «Tilbake til de gode gamle dager». Regjeringen Borten innførte Folketrygden i 1967. Når oljeinntektene kom fra ca 1975 havnet de ikke i lommene til redere eller banker slik som i de fleste andre land. Politikken handlet om fordeling og «alles vel» i det lange løp. Dannelsen av oljefondet på 90 tallet er det tydeligste eksempelet på at rikdommen skulle fordeles på alle, inkludert kommende generasjoner.
Oppsummering
I 1859 valgte en håndfull idealister det umulige og utopiske valgspråket «Fra alles utnyttelse til alles vel». På 60 år nådde de sine fysiske mål med stans i alkoholomsetningen og de neste 100 årene har vist at gruppens idealer for Norge mht at innflytelse, velstand og muligheter for alle, ikke bare en liten elite, har gjennomsyret land og folk på den måten de drømte om. Store visjoner, idealisme, hardt arbeid, trofasthet og uendelig mange menneskers slit, utholdenhet og innsats ga store resultater.
Asbjørn Kloster og Peder Sunde er det beste eksempelet jeg vet om i Norge som viser hvordan noen få idealister klarer å heve seg over de snevre grensene mellom folk og organisasjoner. Hvordan ideen om verdier kan samle og totalt forandre et samfunn til et bedre sted. I dag er det en selvfølge at velstand og velferd skal gjelde for alle. Under Corona-epidemien fantes ingen skiller, alle fikk vaksiner basert på behov og ikke posisjon. Det var så selvfølgelig at ingen engang tenkte over det, til og med kongen stod i vaksinekø. Vi står alle i gjeld til idealistene som viste vei, og vi håper at slike idealister kan fortsette å prege vårt samfunn fortsatt.
Kilder og litteratur
Kampen om alkoholen i Norge 1816 – 1904, Per Fuglum, Universitetsforlaget 1972
Soga om Lars Oftedal, Berge Furre, Det norske Samlaget Oslo 1990
Vår sak er rettferdig, Arbeiderbevegelsens historie i Rogaland 1850 – 1905, Kristian Sunde, Dreyer Bok Stavanger 1981
Fra Botsen til Løvebakken, Agitatoren, redaktøren og stortingsmannen Børge Olsen-Hagen, Commentum 2023
Utviklingen av Metodismen i Stavangerområdet fra 1874 til 1898, Per Skarung, Universitetet i Bergen 1983
Stavanger Totalavholdsforening, Privatarkiv 106, Statsarkivet i Stavanger, Forhandlingsprotokoller, Forhandlingsprotokoller Ungdomslag, Bidragsbok, Regnskap 1859 – 1902
Vennenes Samfunn, Privatarkiv 160, Statsarkivet i Stavanger, Årsforsamlings og to-månedersforsamlingsprotokoll, Disiplinprotokoll, Vennenes Samfunns protokoll 1859 – 1910
Asbjørn Klosters Brevkopibok 1868 – 1875
Asbjørn Kloster, 2 notisbøker 1866 – 1875
Metodismehistorisk Selskaps arkiv, Brevkopibok 1874 til 1881
Vestlandsposten 1878 – 1898
Stavanger Aftenblad 1893 - 1900