Norges første oljeraffineri lå i Mandal fra 1862 til 1871

---

Mandal 1850 til 1875

Mandal tok del i det alminnelige økonomiske oppsvinget i Norge etter 1850, men i mer moderat grad enn mange andre kystbyer som Stavanger, Kristiansand og Arendal. Næringslivet var variert, knyttet til skipsfart, trelast, sagbruk, handel, landbruk og i en periode Norges første oljeraffineri, 1862 til 1871. I 1850 var folketallet ca 2500, i 1855 2719, i 1865 3842 og endelig i 1875 4030. Folketallet øket med andre ord ca 40% parallelt med etableringen av raffineriet og ekspansjon i skipsfarten.

Kleven fungerte som Mandals «havneby» siden elva og elvemunningen ikke tillot innseiling av større skip. Her kunne det være opp til 100 større og mindre skip om gangen og stor trafikk. Dampskipene som gikk langs kysten anløp Kleven og ikke selve Mandal. Flere verft stod for vedlikehold av skip som hadde fått medfart under seilingen fra Skottland, Danmark eller Østersjøområdet. I tillegg sørget skipenes behov for stor aktivitet med handel, landbruksvarer, overnatting og bevertningssteder.

Langs elva inn mot Mandal ble det etablert verft for bygging og vedlikehold av mindre skip, sagbruk, handelshus, en reeperbane og mange mindre håndverksbedrifter som leverte tjenester til byen. Skipsfarten skapte grunnlag for næringsvirksomhet som nyttet mulighetene import av råvarer og utskipning av ferdige produkter ga. Norge hadde stor import av oljeprodukter, særlig parafin til lamper. Importen er beregnet til ca 1.2 millioner liter i 1850 og representerte et marked med stort vekstpotensiale. Parafinen kom hovedsakelig fra Bathgate i Skottland og ble utvunnet av kull etter en metode oppfunnet av kjemikeren James Young og satt i produksjon fra ca 1845.

Familien Salvesen

Napoleonskrigene og den store økonomiske nedgangen under og etter dem hadde langt på vei fjernet de gamle store familier og den nye tid skapte nye dominerende familier basert på økonomisk framgang, mer enn bakgrunn og adelskap. Dyktige, driftige personer skaffet seg tilgang på kapital og satset bredt innenfor skipsfart, sagbruk, handel og skapte nye formuer basert på Mandals vekst og handel mot Østersjøen, Danmark, Nederland og Stor-Britania. Mandal hadde en ytterst begrenset overklasse, men kanskje opp mot 300 personer i «middelklassen» med formue over 800 kroner.

En av de framste familiene var dynastiet Salvesen. De kunne trekke sine aner tilbake til 1700 tallet og hadde opplevd både stor framgang og spektakulært fall under Napoleonskrigene med blokade mot Norge, men klarte å etablere seg igjen i Mandal med Thomas Salvesen som familens overhode. Han drev familiens forretninger med parter i skipsfart, skipsmegling, trelast, sagbruk, eksport av is og handel med Mandals oppland, men også Danmark, Østersjøen, Tyskland og særlig Skottland. Hans seks sønner fikk solid utdannelse, praksis i eget firma og lange opphold hos handelspartnere i Tyskland, Polen og Skottland.

Eldste sønn, Edvard, ble utdannet lege ved Universitetet i Christiania. Sønn nr 2, Carl Emil Salvesen, ble utdannet som jurist, og måtte ta seg av familiens interesser i Mandal da hans far, Thomas Salvesen, døde. Familien etablerte bl.a. et stort sagbruk basert på bruk av dampmaskiner som kraftkilde ved utløpet av Mandalselva. Sønn nr 3, Henrik, arbeidet i familiens selskaper i Mandal, men døde desverre tidlig i 1848. Sønn nr 4, Theodor Salvesen, var utdannet flere steder bl.a i Kønigsberg og Pilau. Han reiste til Glasgow for å lære britisk handel og språk, men valgte raskt å satse i Leith / Grangemouth i steden fra 1843. Det var et mindre sted, godt lokalisert for handel og skipsfart mot Skandinavia, Tyskland og Østersjøen og det var mulig for en driftig ung mann å etablere sitt eget handelshus. Theodor etablerte firmaet J.T.Salvesen & Co og arbeidet dette opp til en solid virksomhet med eierandeler i skipsfart, gruver og handel. Siden kom hans yngre bror, Christian, via Stettin, og 5 år i farens forretning i Mandal til Leith. Han arbeidet opp sin egen virksomhet i samarbeid med lokale investorer og shippingfirmaer. Hovedpartneren var George Turnbull og firmaet fikk navnet Turnbull, Salvesen & Co, (T.S&Co) Leith, Skottland.

England og Nederlands opphevelse av Navigasjonsakten, prioritet for egne lands skip, og vekt på frihandel skapte utvidet grunnlag for skipsfart og handel via norske skip med dyktig og billig mannskap. Forretningsideen var å eie parter i mange forskjellige skip som man så fungerte som megler for. Familien Salvesens etablering på begge sider av Nordsjøen skapte grunnlag for å utnytte import / eksportmulighetene fra begge sider. Familien fraktet jern, kull og sikkert noe parafin til Norge, Tyskland og Østersjøområdet og tok med trelast, fisk, korn og landbruksprodukter tilbake. Dette var en sterkt konkuransepreget virksomhet med mange usikre momenter og høy risiko ikke minst med tap av skip. Etterhvert oppnådde familien å få den offentlige kontrakten på etablering og etterfylling av Norges kullagre langs hele Norgeskysten. Disse lagrene var nødvendige for å forsyne den økende trafikken av dampskip som fraktet gods, post og passasjerer langs kysten fra Vadsø til Christiania. Dermed fikk Salvesen selskapene et nettverk av handelsrepresentanter og grunnlag for trampskip og siden linjefart langs hele Norges kyst. Den skotske virksomheten fikk et oppsving ved at Christian Salvesen ble visekonsul for kurfyrstedømmet Hannover. Dermed ble han megler for store deler av frakten på Tyskland og øket firmaets inntekter. Selskapet T.S. & Co slet likevel kontinuerlig med svak økonomi.

James Young hadde i 1840-årene utviklet en kjemisk raffineringsprosess der han kunne utvinne oljeprodukter fra kull med høyt innhold av bitumen. Young skaffet seg patenter for denne prosessen rundt i alle potensielle markeder i verden og tjente seg grunnrik. Hans suksess skapte en investeringsfeber i Skottland for kullgruver og produksjon av olje. Christian Salvesen ville også være med på eventyret, og han fikk med seg sin bror Theodor.

Utfordringen var at Norge hadde toll på import av oljeprodukter og Youngs patenter blokkerte muligheten for å raffinere selv og komme til selve kilden for rikdommen. Men brødrene Salvesen oppdaget at Young ikke hadde tatt ut sitt patent i Norge og det var ikke toll på import av kull. Det var mao en mulighet for å etablere et raffineri i Norge basert på kull fra Skottland. De hadde allerede skipsfart til Norge med kull, godt etablerte familiekontakter i Mandal som kunne være basis for satsingen i Norge, tilgang til kapital og tilstrekkelig mot til å investere i lovende muligheter. I tillegg hadde Christian satset hardt i mange år uten å lykkes helt. Firmaet gikk rundt takket være kipsmeglervirksomheten og uslukkelig intern loyalitet mellom brødrene, men det var heller ikke mer. Brødrene var villige til å satse på noe som kunne bli meget god forretning hvis de lyktes.

Etablering av et raffineri på Risøbank ved Mandal

Carl Emil var delvis motstrebende utnevnt til å drive familiens virksomhet i Mandal. Han var det leddet brødrene i Skottland trengte for å komme igang. På nyåret 1862 ble the «Paraffin Oil Company of Mandal» etablert med 20.000 pund i aksjekapital og Carl Emil Salvesen som disponent for driften i Norge. Pengene kom fra Theodor Salvesen og George Turnbull, bror av Carl Emils hustru. Første aktivitet var å kjøpe et stort landområde like utenfor byen, Risøbank, for 1000 speciedaler (4000 kroner). Dette var et anselig beløp og en god handel for Tønnes Wattne som på denne måten ble kvitt noen store forblåste sandsletter, knauser og diverse ubrukelige sandstrender.

Men for et raffineri var stedet fremragende egnet. Det hadde lett innseiling for store skip, trygg havn i Bankefjorden, rikelig med plass til bygninger, stort utstyr og kort vei til Mandal med håndverksbedrifter og billig arbeidskraft. Første prosjekt var å anlegge en kombinert molo og brygge slik at bygningsmateriell kunne bringes i land. Bryggen inn mot land ble anlagt i stein med en trebrygge bygget på påler. Anlegget var så stort og solid at flere båter kunne fortøyes samtidig. Bryggen ble så solid at deler står ennå, og all frakt i 10 år gikk over dette anlegget. Det ble anlagt rullebaner for tønner slik at av og pålasting gikk raskt.

Mestedelen av det tekniske utstyret til raffineriet ble kjøpt brukt i Skottland og fraktet over med firmaets skip «Roe». Turnbull og Salvesen hadde sikret seg James Young sin tekniske ekspert og driftssjef i Bathgate, John Galletly, som teknisk leder for anlegget. Han hadde kontakter og kunnskap som gjorde det mulig å skaffe seg det riktige utstyret billig og brukt i Skottland og mer viktig hvordan det skulle bygges opp igjen på Risøbank slik at et raffineri faktisk fungerte.

Alle ressurser i moderselskapene ble mobilisert for å finne brukt utstyr, redusere kostnadene og selge parter i skip for å reise finansiering. Galletly seilte med første av tre ladninger 1. april 1862 og anlegget ble satt i drift i september samme år. Det vitner om nærmest overmenneskelige evner og vilje til å realisere prosjektet fra ledelsen i Skottland og Mandal. Det må ha vært et stort løft for næringslivet og håndverkere i Mandal å reise et anlegg på mer enn 20 bygninger med brygge og utstyr i løpet av 6 måneder.

Produksjonslinjen ble satt opp som en så nær kopi av Bathgate-anlegget som mulig og man kjøpte ca 120 liter parafin fra Young for å foreta nøyaktige analyser av det ferdige produkt. Galletly og kontaktene i Skottland ordnet leveranser av kjemikalier til raffineringsprosessen, lamper, produksjonsutstyr og 12 skotske spesialister til å bistå i oppbyggingen og lede de norske arbeiderne.

Et eksempel på kreativitet var hvordan man importerte tønner til den første produksjonen. For å unngå toll på tønnene ble de fylt med kull og importert som emballasje tollfritt. Produksjonen startet etter 5 måneder og avslørte endel svakheter. Deler av produksjonslinjen fungerte ikke tilfredstillende og mye måtte justeres og modifiseres i Mandal. Den første produksjonen holdt ikke Youngs kvalitet og salgsleddet måtte bruke parafin fra Young til demonstrasjoner av lampenes kvalitet langs kysten. Problemene ble imidlertid raskt løst og kvaliteten tok seg ikke bare opp, men ble faktisk bedre enn James Young sine produkter fra Bathgate.

Bebyggelse på raffineriet

Foruten molo og bryggeanlegg ble det bygget mer enn 20 bygninger med spesialiserte formål i 1862. Det største var bygget som inneholdt 8 innebygde «retorter» eller «kjeler» der kullet ble «kokt» slik at oljeproduktene ble frigitt for videre destilasjon. Siden kom det flere bygg slik at det totale antall retorter kom opp i 26. Et bygg huset «vitriol- eller blykammeret» der man produserte svovelsyre til bruk i foredlingsprosessen med en blylagertank som rommet opp til 530m3 væske, 19 x 5,6 meter og 5 meter høyt. Det fantes kullhus for lager og pukking av kullet, eget bødkerverksted der man laget og vedlikeholdt tønner til transport av de ferdige produkter, og maskinhus som rommet dampmaskiner som produserte kraft til hele anlegget. Lagertanker for ferdige produkter var gravd ned i bakken, rørgater, to store lagertanker ved bryggen og tapperi for tapping over på tønner. De største tankene kunne være opp til 5 meter i diameter. De forskjellige stegene i raffineringsprosessen fikk egne bygg, smier, verksteder og lager krevde også egne bygg.

Administrasjonsbygget var lite men pent med valmet tak trukket litt ut fra raffineriet. Siden fikk raffineridirektøren og de utenlandske arbeiderne bolig like utenfor raffineriområdet, og disse byggene står ennå. Totalt ble det oppført 24 nye bygninger fram til 1866 med en samlet forsikringsverdi på ca 15.000 speciedaler eller 60.000 kroner. Forsikringen dekket bare bygningene, ikke maskiner og øvrig utstyr inne i husene. Det var mao et meget kostbart og stort prosjekt etter datidens mål med ca 50 bygninger innkludert bolighusene.

Mandal Støperi var etablert sammen med sagbruket ved Kastellodden nederst i Mandalselva. Her støpte de lampeføtter, verktøy og deler til raffineriet. Både støperiet og sagbruket var eid av familien Salvesen. Støperiet bygget eget hus like utenfor gjerdet til raffineriet ved sjøen der man satte sammen delene til ferdige lamper. Brennere, glass og beholdere ble importert fra Skottland. Etterhvert kjøpte man glass fra Hadeland Glassverk og Christiania Glass. Parafin var i store deler av Norge et nytt produkt og uten oljelamper fantes det ingen å selge parafinen til. «Lampefabrikken» produserte og solgte mer enn 110.000 lamper i løpet av raffineriets levetid. I tillegg til denne produksjonen leverte også Høvik Staal oljelamper over hele landet.

I utgangspunktet hadde store deler av den potensielle kundekretsen ikke sett oljelamper. Følgelig måtte det produseres billige lamper, samt reklame og opplæring i hvordan lampene fungerte; oppbevaring av parafin, fylling, tennprosessen, vedlikehold av lysveken og hvordan de skulle slukkes. Etterhvert ble produktene kjent og såpass billige at mange kunne kjøpe både lamper og parafin, selv om mange ikke hadde råd til å ha lyset tent hver kveld. De fleste hjem i Norge hadde vært henvist til dagslys og lyset fra ildstedet eller en tyrikvist, og en parafinlampe i hjemmet ble et omskifte vi knapt kan forestille oss i dag. Man kunne faktisk lese, skrive og arbeide etter at det hadde blitt mørkt.

Raffinering og prosess

Raffineriet mottok etter innkjøring ca 160 tonn kull fra Bathgate i Skottland hver uke. Bathgate lå bare ca 30 km fra Leith og kullet ble fraktet på selskapets skip. Kullet var «Boghead» eller «Cannel-coal», som inneholdt opptil 30% mer bitumen (den egentlige oljen) enn vanlig kull. Kullet ble brutt ned i klumper som ikke kunne være større enn 4-7 cm i kullhuset, fraktet på trallebane med brukte skinner fra Salvesens gruve i Skottland og lastet opp i høye støpejernsylindre, «retorterne», nærmest som svære rykkokere. Det var fire retortere pr ovn. Her ble kullet varmet opp med vanlig ved og koksfyring slik at væske fordampet og ble samlet i ulike rør som igjen ble avkjølt med kaldt vann. Den utskilte væsken var mørkebrun og ble samlet i en teglsteinstank for rå-olje, «black liquor hole». Det gjenværende kullet var nærmest blitt til koks og kunne brukes til fyring i ovnene eller fyllmasse på anlegget.

Rå-oljen ble videre pumpet opp i kjeler, «stills», for videre oppvarming og fordamping / destillasjon. Kjøling foregikk igjen ved at væsken ble ledet via rør gjennom vanntanker til en ny samletank, «stirringhouse». Her ble væsken tilsatt ulike kjemikalier, vitriololje (svovelsyre), natriumnitrat, soda etc, som skilte ut tjære og amoniumsilfat. Dette ble tappet av. Deretter gjennomgikk den gjenværende oljen ytterligere destillasjon i flere faser som skilte ut Nafta, parafinolje til lamper, terpentin og restproduktet som størknet til fast konsistens ved avkjøling.

Nafta ble benyttet til belysning på raffineriet og solgt som tilsettingsstoff i malinger og lakk. Parafinen ble raffinert videre til den fikk en klar farge og ble nærmest uten lukt. Det var to kvaliteter; helt klar eller litt mørkere der helt klar var finest og dyrest. Produktene hadde godt rykte for å være nærmest luktløst, drøyt og gav et klart fint lys uten for mye sotdannelse på lampeglassene. Denne parafinen hadde litt høyere egenvekt enn konkurerende utenlandske produkter og det gjorde den litt drøyere i bruk. Restproduktet ble presset slik at olje rant ut, og ble solgt som smøreolje og smørefett (grease). Det endelige restproduktet var bek som i realiteten bare ble lagret og siden brukt som fundament i de smale veiene til raffineriområdet. Bek ligger fortsatt i grunnen på Risøbank bare noen cm under topplaget med gress og planter.

De første årene ble raffineringsprosessen holdt igang døgnet rundt med ca 120 mann i daglig arbeid. Det oppgis i 1866 at det er produsert 9400 tønner parafin og 500 tønner maskinolje (smøreolje). Hvis vi antar at dette er standard tønner så inneholdt de 163 liter hver (engelsk standard 1865) eller totalt ca 1.5 mill liter parafin og 80.000 liter smøreolje. Dette var en stor produksjon over nesten 4 år men likevel bare en del av det totale konsumet i Norge. Parafinen av beste kvalitet oppnådde en pris på 18 skilling eller ca 59 øre pr liter. Det skulle senere vise seg at denne prisen ble altfor høy i konkuransen med importert parafin der prisene kunne synke helt ned til 10 til 14 øre pr liter.

Fra 1862 til 1866 ble det også laget 60 tonn parafinvoks som et biprodukt av selve parafinraffineringen. Normalt ville man laget vanlige lys av dette, men selskapet ønsket å lære folk å bruke oljelamper og ønsket ikke et konkurerende produkt i eget sortement, så den ble solgt videre til andre produsenter. Biproduktene steinkulltjære og terpentin ble solgt videre til bønder og fiskere til bruk på bygninger og båter.

Produksjonen av svovelsyre var omfattende, kanskje så mye som 5-6 tonn i uken. Her ble mye brukt i egen produksjon og ingenting solgt som svovelsyre. Men endel syre ble gjenvunnet i produksjonen og blandet med benmel og sammen med ammoniumsulfat ble dette solgt som kunstgjødsel til landbruk under betegnelsen «Superfosfat» (Superphosphate). Dette «kunstgjødselet» ble anbefalt av landbrukshøyskolen på Ås og produksjonen var trolig omkring 200 tonn i året. Produktene fra raffineriet var gode og oppnådde bl.a høyeste utmerkelse ved Stockholmsutstillingen i 1866 for parafin, smøreolje, nafta, svovelsyre og grease.

Parafinen ble fraktet i tønner og sluttkonsumenten måtte kjøpe det kvantum hun ville ha, og selv sørge for å ha med kanne til frakt og oppbevaring. Til å begynne med ble det klaget på at parafinen sotet og luktet, men det avtok etterhvert som folk lærte å vedlikeholde sine lamper med riktig tenning og bruk. Forøvrig var det betraktet som særlig skittent arbeid å rengjøre parafinlamper, og i bedre situerte hus kunne man ha mange av dem, bordlamper, stålamper, taklamper med heiseanordninger, vegglamper, lamper med farget glass, bærbare lykter etc. En rundbrenner er originalt en parafinlampe med sirkelrund veke. I de fleste husholdninger nøyde man seg med en lampe og var svært glad for å kunne bruke og vedlikeholde den.

Arbeiderne og betydning for Mandal

Det arbeidet 80 til 150 arbeidere på raffineriet i startfasen 1862 – 1866. Få av disse brukte tittelen parafinarbeider. De fleste var forskjellige slag håndverkere som beholdt sine yrkestitler som smed, bødker, snekker, murer osv. De kunne også arbeide for andre enn raffineriet. Noen ble rekrutert direkte blant Mandals befolkning, men raffineriet var et farlig, skittent og forblåst arbeidssted så byens befolkning foretrakk annet arbeid. Løsningen ble innvandring fra bygdene omkring Mandal, hovedsakelig Kvinnesdal, Lyngdal og Åseral. Arbeiderne hadde fra 1.70 til 2 kroner dagen i lønn. Dette var vanlig moderat lønn for en arbeider i Mandal, men godt betalt for husmenn fra Agders fjellbygder som knapt hadde fått betalt i penger tidligere. Mange maktet å fø familie først i leide værelser og etterhvert bygge seg egne hus. De slo seg ned i den nye bydelen «Støkkan» og siden i bydelen «Sanden» som ble bygget etterhvert som man trengte mer plass. Disse bydelene ble delvis omtalt som «Lille Kvinnesdal». Folketallet i Mandal steg med ca 1000 personer fra 1855 til 1865, mye pga av arbeidsmulighetene ved raffineriet og økt virksomhet ved at det kjøpte tjenester i Mandal. Folk bodde tett og det vi i dag ser på som små hus kunne ha 20 til 30 beboere med opptil 6 familier.

Raffineriet trengte også endel erfarne spesialarbeidere. Disse kom fra raffinerier i Skottland og brakte med seg kunnskap derfra. Det gjaldt driftslederne, ingeniører og også endel av raffineriarbeiderne med spesialkunnskap på raffineringsprosessene. Totalt kan det ha dreid seg om opp til 15 personer, noen med familier. De bodde i et bolighus like utenfor selve raffineriområdet under trange og lite tiltalende kår.

Det fantes få sikkerhetstiltak ut over den enkeltes forsiktighet og samarbeid med kolleger. Vi må anta at det luktet sterkt og delvis også med farlig gass i luften. De mange ovner og kjeler skapte lett forbrenninger. Man forstod ikke ennå de kjemiske reaksjoner slik at det ofte oppstod mindre eksplosjoner som tok på hørselen og også var farlige i seg selv. Særlig farlig var det å åpne kjeler med fortsatt varme produkter slik at gassen fra oljen kom i kontakt med kald luft, og det er beretninger om mindre eksplosjoner med personskader. Tankene skulle rengjøres uten oksygentilførsel, og en mann passet på og fikk dratt ut rengjøreren når han besvimte. Anlegget befant seg i trygg avstand fra byen og i tillegg ble det gravd en grøft for oppsamling av lekkede produkter rundt hele anlegget. Mye vind spredte potensielt farlig gass de fleste dagene.

Mandal hadde i realiteten ikke hatt noen gatebelysning ut over fire tranlamper, men med raffineriet så og si på nabotomten ble det investert i 30 gatelamper fyrt med parafin. Mandal må ha vært den første, eller en av de første, byer, i Norge med slik gatebelysning. Byens kombinerte brannmenn og politikonstabler foretok den høytidelige pussing av rutene og tenning til fastsatte tider hver kveld og slukning før midnatt. Raffineriet bidro også med gavmilde bidrag til ymse offentlige fester og markeringer i Mandal. Unionen med Sverige, 17. mai og andre begivenheter ble feiret med fargede lykter, lysespalier fra Mandal til raffineriet og store fargede bluss.

Raffineriet ble en liten turistattraksjon idet man fra Kristiansand kunne ta dagstur med dampbåt, mat og drikke og omvisning på raffineriet på enkelte søndager.

Store uforutsette problemer i 1866

Raffineriet fungerte stort sett etter planene fra 1862 til 1866. Men den forventede økonomiske inntjeningen uteble. Selve produksjonen holdt seg til planene mht til volum og få større kostnadsoverskridelser. Men man oppnådde ikke de planlagte prisene eller tilstrekkelig volum på salg rundt om i Norge eller eksport utenfor Norge. Konkuransen fra billigere skotske produkter var hard og utsiktene til massiv import fra USA truet. Det var så ille at man ved utgangen av 1865 hadde et varelager beregnet til 10.000 pund (ca 50000 Spd) og enkelte av investorene i Skottland ønsket å legge raffineriet ned.

Carl Emil Salvesen var raffineriets motstrebende øverste leder og slet trolig med kompetanse, språk og motivasjon. John Galletly og hans skotske medarbeidere gjorde en utmerket jobb ved raffineriet og samarbeidet synes å ha vært godt til tross for at kommunikasjonen med de norskspråklige arbeiderne var vanskelig. Etterhvert lærte de lokale seg skotsk oljevokabular, (kanskje ikke ulikt utviklingen i Stavanger 100 år senere). Men desverre viste det seg at Galletly hadde forsynt seg med minst 50 pund ekstra i kassen, og han ble erstattet med Charles Irvine fra Skottland. Han var faglig dyktig, men samarbeidet med Carl Emil og den norske staben gikk ikke godt. Det gikk så langt at eierne i Skottland måtte sette ham på plass og påpeke at det var Carl Emil og ikke ham som ledet raffineriet. Trolig holdt eierskapet det gående ut fra respekt for den aldrende og syke Theodor Salvesen.

Den finansielle hovedmannen bak raffineriet var Theodor Salvesen, selv om Christian kanskje hadde vært den opprinnelige initiativtakeren. Theodor hadde bidratt med mest kapital, skaffet partnere, finansiert sin bror Carl Emil, eide formelt 50% av aksjene og virkelig trodd på raffineriets muligheter. Da han døde julen 1865 måtte hele prosjektet revurderes sammen med en rekke andre negative faktorer. James Young sine patenter i Skottland og verden løp ut, og det startet en voldsom ekspansjon i skotsk produksjon av parafin fra kull med fallende priser. Kampen om kullet og overproduksjon medførte at det ble vanskelig å skaffe råstoff til Mandal og priskonkuransen rev vekk grunnlaget for raffineriets opprinnelige produksjon. Den norske Creditbank var hovedbankforbindelsen og de følte at deres fordringer måtte utbetales eller få solide garantier for utlån. I utgangspunktet stilte Teodor sitt bo garantiene og boets aksjer ble solgt rimelig til Christian Salvesen og George Turnbull, men det var ikke i seg selv nok til å sikre virksomheten.

Tidlig i 1866 ble driften midlertidig innstilt og de fleste arbeiderne mistet jobben. Hele selskapet ble reorganisert med nytt navn «Caledonian Oil Company» og George Turnbull skjøt inn ny kapital sammen med Christian Salvesen. Carl Emil Salvesen hadde ikke mulighet for å bidra med kapital. I tillegg kom en rekke skotske investorer med i partnerskapet og produksjonen ved raffineriet kom i gang igjen. De skotske investorene hadde interesse av avsetning for sitt kull og sin lokale skotske oljeproduksjon til Norge. Men produksjonen ved raffineriet i Mandal måtte legges om. Istedenfor kull importerte man nå råolje fra Skottland og raffineringen fortsatte basert på denne. Dermed hadde man ikke bruk for retorterne og produksjonen ble betydelig forenklet med langt færre arbeidere. I perioden 1867 til mai 1869 ble det importert 2.4 millioner liter råolje til raffineriet for videreforedling og salg i Norge.

D/S Nedenes, D/S Olav Kyrre og D/S Risøbank - Verdens første tankskip for mineralolje?

I 1864 kjøpte familien Salvesen det første dampskip registrert i Mandal. Det var på 68 register tonn og fikk navnet D/S Nedenes. Et av skipets formål var å frakte oljeprodukter fra raffineriet til handelsstedene langs kysten. Desverre forliste skipet allerede i 1866 utenfor Farsund og frakt måtte ordnes via andre skip som gikk langs norskekysten. Dette var utilfredstillende siden frakten ble uregelmessig og handelssteder og konsumenter ikke fikk sine produkter som lovet og forventet. Fra august 1867 overtok D/S Olav Kyrre på 213 register tonn mye av frakten for raffineriet. Begge båter hadde egne lasterom for raffineriets produkter, kanskje mest pga faren for lekasjer og eventuelle ødeleggelser av annen last. D/S Olav Kyrre var laget i Newcastle og seilte i hele 70 år.

Fra 1866 kom råolje på tønner til raffineriet sammen med kull til fyring av raffineriets kjeler på seilskip fra Skottland. Dette var en farlig og lite effektiv transport. De runde tønnene utnyttet skipenes lastekapasitet dårlig og hadde lett for å springe lekk og påføre lasten tap og skipet problemer. Sommeren 1867 møttes partnerne for å finne en bedre fraktmetode. Da foreslo en av partnerne, MacKelvie, at man kunne bygge et skip som nyttet samme prinsipp som jernbanen, nemlig frakt i spesiallagde tanker montert i skipet slik som tankvogner på jernbanen.

Byggingen startet våren 1868 i Inverkeithing av et skip i jern på 186 register tonn med spesiallagede tanker montert i skipet. Egne tanker reduserte muligheten for lekkasjer og gjorde i realiteten skipet dobbeltbunnet. Fulle oljetanker fungerte også som ballast selv om man ikke hadde forstått at tankene måtte deles i mindre rom for å unngå store bevegelser med vektforskyvning i dårlig vær. En damppumpe ble montert på dekk for å kunne laste og losse tankene raskt og effektivt. Totalt kunne skipet ta opp mot 400 tonn last innkludert råoljen fordelt på to lasterom. Det ble laget et dekk over tankene slik at tørrlast kunne fraktes der. Seiling med tørrlast forutsatte at det også var last i tankene for å sikre skipets stabilitet. Skipet fikk navnet «D/S Risøbank», var ferdig rigget og hadde stabelavløpning 16. september 1868. Første last ble skipet fra Leith 11. november 1868 og dette gjorde Risøbank til et av verdens første skip spesielt bygget for transport av olje i tankfart.

Risøbank fraktet råolje og kull til raffineriet i Mandal og tok diverse frakt tilbake til Skottland under ledelse av kaptein Edmund Eeg fra Mandal. Et hovedprodukt var «pit props» laget bl.a. ved familien Salvesens sagbruk i Mandal. Pit props var ferdig tilskårne trestag (standard mål) som ble brukt direkte i gruvene i Stor-Britania til å støtte opp gruvegangene i landets mange gruver. Etterspørselen etter dem var meget stor til gode priser. Tanklokkene var konstruert slik at man kunne laste pit props i tankene som returlast fra Norge til Skottland. Agder hadde en stor produksjon av staver til tønner. Skottland og England hadde stort behov for dette produktet, og Risøbank har trolig også fraktet dette. Risøbank hadde også noen få turer langs norskekysten og leverte kull og hentet trelast i retur.

På sin 9. tur 30.september 1869 gikk Risøbank på grunn utenfor Skottland. Mannskapet på fem og to passasjerer ble reddet av skotsk kystvakt og siden lyktes det å få berget skipet og brakt det tilbake til verftet i Inverkeithing delvis basert på oppdriften av tomme tønner i lasten. Det hadde omfattende skader og hele 54 plater måtte skiftes ut sammen med 30 spant og ytterligere tetting av skroget. Det ble også innstallert ekstra tanker. Skipet ble satt i vanlig drift igjen i februar 1870 med frakt av råolje og kull til raffineriet.

I desember 1870 var raffineriet nesten tom for råolje og trengte forsyninger. Vanligvis seilte ikke skipene denne farlige strekningen om vinteren, men Risøbank tok likevel ombord 200 fat olje og 201 tonn kull i Newcastle 19. januar 1871. Selskapet må ha vært i en vanskelig situasjon for å presse gjennom en så risikabel tur og Risøbank gikk desverre ned med hele mannskapet på seks og last på turen tilbake til Mandal. Det har vært spekulert i flere årsaker, bl.a. at lasten forskjøv seg i dårlig vær, at oljen i de useksjonerte tankene forskjøv vektbalansen i skipet i høye bølger eller at man seilte på isflak i den svært kalde vinteren. Det oppstod rykter om at andre seilende hadde sett folk på isflak utenfor kysten. Rester av lasten ble siden funnet utenfor Danmark.

Man vet desverre ikke hva som hendte, men resultatet av forliset var at bedriften hadde mistet sin forsyningslinje og lønnsomheten i raffineriet tillot ikke bygging av ny oljetanker. Christian Salvesen i Skottland ble tvunget til å skrive til sin eldre bror, Carl Emil: «Vi har notert at anlegget har opphørt. Det er best du nå reduserer arbeidsstokken så godt du kan. Med tapet av Risøbank finnes det ikke lenger noen mulighet for å gjøre oljefabrikken lønnsom. Vi tror defor så mange som mulig av arbeidsfolkene må bli varslet om oppsigelse.» Dermed var det endelige punktum for raffineriet satt.

I realiteten var grunnlaget for drift ved raffineriet forlengst borte. Skotske produsenter raffinerte oljen billigere og Carl Emil måtte selge egen olje med tap for å få avsetning. Produksjonen i USA steg kraftig og deres produkter var enda billigere og skulle snart konkurere ut den skotske oljen også. I tillegg la norske myndigheter om avgiftspolitikken i 1869 slik at raffineriet i Mandal mistet all beskyttelse. Avgifter på råolje ble fjernet og avgiftene på raffinert olje ble kraftig redusert. Investeringen i «Risøbank» og utholdenheten fra familien Salvesen må forstås ut fra loyalitet til Mandal, mer enn den foretningssans og evne til fleksibilitet familien viste i andre deler av sin virksomhet.

Arven etter The Oil Paraffin Company of Mandal

Carl Emil avsluttet driften på Risøbank og trakk seg tilbake til ledelsen av familiens virksomheter i Mandal; sagbruk, støperi og skipsfart. Parafinfabrikken satt igjen med noen tusen usolgte oljelamper, og disse ble solgt så langt det lot seg gjøre. Christian Salvesen kjøpte resten av boet for 750 pund og sammen realiserte de det som var mulig ved å selge maskiner, utstyr, bygningsmaterialer, trebryggen og alt som kunne fjernes og selges. Men totalt ble det beregnet at partnerskapet bak raffineriet tapte kanskje opp mot 35.000 pund på satsingen i hele perioden fra 1862 til 1871. Heldigvis hadde familien Salvesen andre ben å stå på og firmaet i Skottland fortsatte med veldig gode resultater på trelasthandel fra Norge og Finland, cellulose, gruvedrift, hvalfangst og shipping. Firmaet lever fortsatt og er et av Storbritanias største transport- og spedisjonsfirma i dag.

Christian overdro eiendommen i Mandal til sin sønn Lord Edward Salvesen i 1895. Carl Emil hadde startet beplantning mellom raffineriområdet og Mandal for å stoppe sandflukten tidlig.Lorden sørget for at restene fra raffineriet ble fjernet og bl.a. brukt til fundamenter for veier i Furulunden. Det ble tilført masse som dekket sårene etter anlegget og beplantningen kraftig utvidet. I nesten 100 år har området vært et praktfullt tur og rekreasjonsområde for Mandals befolkning. Selv fikk lorden bygget et engelskinspirert herskapshus i tre med forpakterbolig, uthus, park og orangerie i den delen av Furulunden som idag bare kalles «Lorden». Alt bygningsarbeid ble utført av lokal byggmester med lokal arbeidskraft.

Driften ved raffineriet hadde blitt betydelig redusert i perioden fram til 1871 og det synes som de fleste av arbeiderne hadde funnet seg annet arbeid i Mandals lille men ekspanderende næringsliv, sagbruk, verft og sjøfart. Endel av arbeiderne med familier hadde allerede emigret til Amerika i 1868 med Mandals og familien Salvesens eget emigrantskip, Præciosa. Præciosa hadde en meget vanskelig overfart og på toppen av det hele ble den pårent og sank i innløpet til Quebec i St. Lawrence kanalen i Canada. Alle ble reddet, men det er ikke informasjon om hvor mye emigrantene tapte ved forliset. Uansett er det et skremmende bilde av hvor små marginer man levde under for 150 år siden.

For Mandal står bydelene Støkkan og Sanden igjen som monumenter over den store innvandringen i 1860 årene og husene viser at mange familier fikk en start og tak over hodet i byen. Mandal unngikk i stor grad den voldsomme nedgangen mange kystbyer i Norge opplevde under den globale økonomiske krisen midt på 1870-tallet. Byens mange små bedrifter var fleksible og sjøfartsvirksomheten gikk godt for Mandal. Familien Salvesen forble trofaste støttespillere og opprettholdt sin virksomhet i byen. Et slående paradoks er at Mandal Oil Parafin Company sammen med import av skotsk parafin skapte et marked for lampeolje og andre oljeprodukter i Norge. Siste rest av skatt og avgifter på parafin ble fjernet i 1890 parallelt med etableringen av Standard Oil i Norge. Dette selskapet gikk nærmest til dekket bord og etablerte et monopol som ga grunnlag for en meget god forretning i to kanskje tre generasjoner under navnet Esso.

Kilder og litteratur:

Ulf Aanensen, Risøbank Interkommunal Selskap og Mandal Historielag, har lagt ned et stort arbeid i å bevare og gjøre historien om Risøbank, familien Salvesen og «the Paraffin Oil Company of Mandal» kjent. Han har vært meget behjelpelig under utarbeidelsen av denne artikkelen.

Slekters gang, nr 1, 2018, Mandal Historielag, Parafinfabrikken på Risøbank og dens tankskip «Risøbank», Ulf Aanensen. Salvesen of Leith, Wray Wamplew, Scottish Academic Press, Edinburgh and London, 1975

Støkkan - En utmark blir bydel, Yngvar Lillesund, Fritjof Salvesen Bok og Offsettrykkeri, Mandal 1989.

Agders Historie 1840 – 1920, Bjørn Slettan, Kristiansand 1998

Illustrert Nyhetsblad nr 8, 1864, «Parafinoliefabrikken ved Mandal»

Lindesnes 13.9.1923, «Petroleumsindustrien i sin barndom, Parafinfabrikken paa Risøbank».

Lindesnes 21.6.1940, «Parafinfabrikken på Risøbank i 1860-årene», Arthur W. Nielsen.

Volund 1980, Norsk Teknisk Museum, Norges første Oljeraffineri, Mandal Parafin Olie Co, 1862 – 1874, Olav Wetting.

Norsk Sjøfartsmuseum 1988, Skonner «Risøbank» Norges første jernseilskute og tankskip?, Arthur Weyergang-Nielsen.

Fra Sjø og Land 3, Fra Mandal til Skottland, Arthur Weyergang-Nielsen, Fritjof Salvesen Bok og Offsettrykkeri, Mandal 1992

En industriby vokser fram : 1850-1950, Bjørn Slettan, Mandal Kommune, Mandal 2006